For One Democratic State
in the whole of Palestine (Israel)

FOR FULL EQUALITY OF NATIVE AND ADOPTIVE PALESTINIANS

FOR One Man, One Vote

Home


Search

Putin ønskjer ein dårleg fredsavtale

Publisert I går kl. 11:13 - 358 visningerInnlegg

Min gode ven Israel Shamir har akkurat hatt eit møte med ein høgstsåande embedsmann i Kreml. Denne artikkelen gjev godt innsyn i korleis verda ser ut derifrå:

Israel Shamir: Putin vil helst ha ein dårleg fredsavtale

I februar er det ein lang veg att til våren, klaga poeten Josef Brodsky. Og sant nok: Snøen fell framleis tungt i Moskva og Kiev og på dei rullande steppene som utgjer det russisk-ukrainske grenselandet. Men der blir han farga raud. Soldatar hatar å sloss på vinteren, når livet uansett er tungt på desse breiddegradene. Men kampane har igjen teke seg opp i krigsherja Donbass, og USA planlegg å eskalera gjennom å senda sofistikerte våpen til Kiev. Trøytte av omlægringa og den endelause artillerielden lot opprørarane snø vera snø og erobra den strategiske flyplassen i Donetsk. Denne flyplassen, med sine tunnellar frå Stalin-tida, eit symbol på solid sovjetisk forsvarsmakt, var ei stor utfordring for den dårleg utrusta militsiaen. Dei mange etasjane med undergrunnsfasilitetar vart bygt for å tola atomåtak. Etter mange månader med kamp greidde likevel opprørarane å jaga fienden ut av heile anlegget.

I ein større offensiv har dei også fanga Kiev-troppane i ei lomme ved Debaltsevo. Kiev har allereide bede om våpenkvile. Opprørarane vonar dei skal kasta fienden ut frå landet sitt heilt. No held dei om lag ein tredel av Donbass, men den russiske presidenten trør framleis på bremsa. Han vil heller ha ein dårleg fredsavtale enn ein god krig. For han er Ukraina viktig, men ikkje det einaste problemet i verda. Denne haldninga deler han med den amerikanske leiaren. Men det er ein stor skilnad: Russland vil ha eit fredeleg Ukraina, medan amerikanarane vil ha krig.

Russland ville helst hatt eit Ukraina som var sameint, føderalt, fredeleg og velståande. Det er ikkje freistande å kløyva Donbass frå resten. Donbass er nært knytt til resten av Ukraina, og det er ikkje enkelt å hogga over banda. Krigen har allereide sendt millionar av flyktningar frå Donbass og rest-Ukraina til Russland. Der overlessar dei ulike system. Putin kan ikkje skjera seg fri og gløyma Donbass – folket her i Russland ville heller ikkje tillata noko slikt. Han er ein forsiktig mann, og ønskjer difor ikkje å gå inn i ein open krig. Difor må han navigera i retning ein eller annan type fred.

Eg hadde nyleg eit møte med ei høgt plassert, velinformert russisk kjelde som delte sine tankar med meg mot løfte om anonymitet. Sjølv om Vesten er sikre på at Putin ønskjer å gjenskapa Sovjetunionen freista Putin faktisk å gjera alt han kunne for å redda Ukraina frå disintegrasjon fortalde mi kjelde. Dette gjorde Russland for å sikra fred i Ukraina:

+ Russland støtta den avtalen vestlege statar fekk til gjennom mekling 21 februar 2014, men dagen etter fekk USA pressa igjennom eit kupp. USA hadde med Obamas ord «mekla fram ein avtale for ei overgangsregjering i Ukraina».

+ Etter kuppet bøygde ikkje det søraustlege Ukraina seg for den nye regjeringa i Kiev og erklærte seg uavhengig. Likevel bad Moskva opprørarane om å ikkje arrangera folkerøysting i mai (dei følgde ikkje denne oppmodinga frå Putin).

+ Moskva anerkjente resultatet av valfarsen som regimet i Kiev arrangerte i mai etter kuppet, og anerkjente Porosjenko som president for heile Ukraina – sjølv om det ikkje vart halde val i søraust, og sjølv om opposisjonspartia ikkje fekk lov til å delta.

+ Moskva gav ikkje offisiell anerkjenning av valresultata i Donbass i november, noko som mange russiske nasjonalistar reagerte sterkt på.

Alt dette var upopulært i det russiske samfunnet, men Putin gjorde alt dette for å leggja til rette for ei fredeleg løysing i Ukraina. Nokre krigsglade leiarar i Donbass vart overtalt til å leggja inn årene. Men alt var til inga nytte: Putins handlingar og intensjonar vart oversett av USA og EU. Dei oppmuntra i staden krigspartiet i Kiev. Som kjelda mi sa det: «Dei har ikkje funne ein einaste feil med regimet i Kiev, uansett kva dei gjer.»

Han meinte også at fred i Ukraina er innan rekkevidde – gjennom føderalisering. Difor er dei to viktigaste parametra i Minsk-avtalen (mellom Kiev og Donetsk) dei vi aldri høyrer om: Konstitusjonelle og sosio-økonomiske reformar. Russland ønskjer å sikra den territorielle integriteten til Ukraina (minus Krim) men dette er berre mogleg gjennom ei føderalisering av landet der alle regionane får noko autonomi. I vest og i aust snakkar ein ulike språk, dyrkar ulike heltar og har ulike mål for framtida. Dei kan berre klara å halda saman om Ukraina blir ein føderal stat, som USA, Sveits eller India.

I Minsk vart partane samde om å etablera ein sams kommisjon for konstitusjonelle reformar, men regimet i Kiev vende ryggen til avtalen. I staden laga dei ein liten konstitusjonskomite i Rada (parlamentet) som arbeidde med hemmelege framlegg. Dette vart fordømt av Venezia-kommisjonen, eit rådgjevande organ i konstitusjonelle spørsmål. Folk i Donetsk godtok det heller ikkje – det var ikkje dette ein hadde vorte samde om i Minsk.

Når det gjeld spørsmålet om integrasjon vart det avtalt i Minsk å gjenintegrera Donbass i Ukraina. Dette var eit vonbrot for folk i Donbass (dei ville føretrekt Russland), men dei aksepterte det. Så omlægra Kiev Donbass, kutta sambandet med bankane der, slutta å kjøpa kol frå Donbass, stogga pensjonane. Dagleg let Kiev-troppane det regna med granatar over Donetsk – ein millionby (i fredelege tider!). I staden for amnesti for opprørarane slik det vart avtalt i Minsk kjem det stadig nye regjeringsstyrkar austover.

Russarane gav ikkje opp Minsk-avtalane. Desse avtalane kan føra til fred, men då må dei gjennomførast. Kanskje ønskjer president Porosjenko i Kiev å gjera dette, men krigspartiet i Kiev og deira vestlege støttespelarar vil kasta Porosjenko om han går for langt i denne retninga. Paradoksalt nok er krig den einaste metoden for å pressa han til fred. Men Russland ville heller sett at Vesten la press på klientane sine i Kiev. Opprørarane og deira russiske støttespelarar brukte krigføring for å pressa han til å skriva under Minsk-avtalen. Offensiven mot Mariupol ved Svartehavet var svært vellukka, og Porosjenko valde å dra til Minsk framfor å mista Mariupol. Sidan då har Kiev og Donetsk hatt nokre våpenkviler, dei har utveksla krigsfangar, men Kiev har nekta å gjennomføra dei konstitusjonelle og sosio-økonomiske reformane som Minsk-avtalen krev.

Det gjev ikkje meining å halda våpenkvile om Kiev ikkje brukar han til anna enn å omgruppera for nye åtak. Våpenkvila må føra til konstitusjonsreform sa mi kjelde – ein reform forhandla fram i open og transparent dialog mellom regionane og Kiev. Utan ein slik reform vil Donbass (eller «Novorossia») gå til krig. Slik sett kan operasjonen ved Debaltsevo sjåast på som ein metode for å pressa Porosjenko til å be om fred.

Kjelda mi slo fast at Russland korkje har tenkt å bli med i krigen eller i fredsforhandlingar. Russarane har tenkt å halda seg utanfor – medan USA held fast på at Russland er part i konflikten.

I mellomtida har det russisk-amerikanske hopehavet falle tilbake 40 år, til tida for Jackson-Vanik-lova. «Ukraine Freedom Support Act» er like fiendtleg. Den amerikanske utanriksministeren John Kerry sa dette var ei uheldig utvikling, men at dette berre var mellombels. Russarane er ikkje like optimistiske. Dei ser at dei antirussiske sanksjonane med dette har fått lovs form. USA freistar å snu andre statar i antirussisk retning, og lukkast delvis. I eitt slag eliminerte kansler Merkel alle organisasjonar, strukturar og band som har vorte bygt mellom Tyskland og Russland gjennom mange år. Kvar gong Joe Biden kjem på vitjing kjem ei ny omdreiing av spiralen.

Russarane er opprørte på grunn av historia med Boeing-flyet frå Malaysia. I alle møte på høgt nivå med amerikanarane minnar dei om dei hysteriske skuldingane: At flyet vart skote ned av opprørarane med russiske rakettar. Enno har ikkje amerikanarane kome med eitt einaste prov på at Russland og/eller opprørarane var innblanda. Dei har ikkje lagt fram foto frå dei satellittane dei hadde over området, heller ikkje data frå AWACS-flya dei held i lufta over Aust-Europa. Mi kjelde fortalde at høgståande amerikanarar ikkje lenger insisterer på at russarane/opprørarane var innblanda. Men dei nektar plent å be om orsaking for tidlegare, grunnlause skuldingar. Dei seier aldri «orsak».

Likevel ønskjer amerikanarane å spela ball. Dei insisterar på at dei ikkje er ute etter russisk «overgjeving», at dei synest konfrontasjonen er kostbar og uvelkomen, at USA treng russisk støtte for å handtera det iranske atomprogrammet. At dei treng russisk hjelp til å fjerna dei kjemiske våpna i Syria, til å løysa det palestinske problemet. Men russarane svarar at dei har høyrt alt dette før under Libyakrisa – og at dei ikkje let seg imponera.

Meiningsskilnadene mellom Russland og USA er store på om lag alle område. Det er ein raud tråd: Frå Syria til Donbass ønskjer Russland fred, medan amerikanarane pressar på for krig. Nyleg inviterte Russland folk frå opposisjonen i Syria for samtalar i Moskva. Dei kom, dei snakka, og så reiste dei. Dei vil koma tilbake igjen. Dei kunne truleg kome fram til ein avtale, men USA sine representantar slo fast at dei aldri vil gå med på ein avtale som inneber at Bashar Assad held fram som president. Dei vil sloss til siste syrar for å få han avsett. Problemet er ikkje at amerikanarane er blodtørstige. Men krig gjev god meining for USA. Kvar einaste krig på kloden er støtte til den amerikanske dollaren og gjev liv til Dow Jones sidan det finst kapital på jakt etter ei trygg hamn – og som finn denne hamna i USA.

Dei tenkjer ikkje på lagnaden til syrarar som flyktar til Jordan – eller ukrainarar som flyktar til Russland i større og større tal. For ei skam for to fantastiske land! Syria var fredeleg og velståande, ein diamant i Midt-Austen heilt til landet vart øydelagt av dei USA-støtta islamistane. Ukraina var den mest velståande delen av Sovjetunionen før landet vart ruinert av dei USA-støtta oligarkane og høgreekstremistane.

Då Ukraina erklærte seg uavhengig av Russland i 1994 spådde Josef Brodsky at dei omskiftelege ukrainarane framleis ville minnast russisk poesi i sin dødstime. Profetien hans er i ferd med å bli oppfyllt.

 


HOME THE LEFT BIOGRAPHY BOOKS FAQs ARCHIVES REVIEWS LINKS DONATIONS CONTRIBUTORS GUESTBOOK FEEDBACK CONTACT

English Articles Russian Articles Albanian Articles Arabic Articles Bulgarian Articles Czech Articles Danish Articles Dutch Articles French Articles German Articles Greek Articles Hebrew Articles Hungarian Articles Italian Articles Norwegian Articles Polish Articles Slovak Articles Spanish Articles Swedish Articles Turkish Articles